Skrevet av Aksel Langum Øien
06/02/2025
Intervju med Mari Moe Krysinska
Mari Moe Krysinska har arbeidet i over 20 år som prosjektleder, produsent, skuespiller, dramaturg og instruktør med prosjekter for og med barn og unge. Hun har vært tilknyttet Propellen Teater i mange år og underviser for tiden i drama ved Dronning Mauds Minnes Høyskole for barnehageutdanning.
Det er kaldt i luften, starten på et nytt år og et nytt treårig prosjekt for Propellen Teater hvor tematikken er kunstaktivisme, eller artivisme. Vi er begge på farten og avvepner hverandre med unisone unnskyldninger om at vi ikke har forberedt oss godt nok før vi setter i gang. Det er bare ett spørsmål som skal til, og det er helt opplagt hva det må være:
AØ: Hva er artivisme?
MK: På den ene sida så er det kunst som er et innlegg i en samfunnsdebatt, kunst som har lyst til å forandre noe strukturelt eller som tar opp problematiske ting i samfunnet. Det er kunst som skaper en slags uro, som tvinger folk til å tenke over noe og som skaper oppmerksomhet. Slik henger det også sammen med sivil ulydighet.
AØ: Skape bevissthet, eller sjokkere?
MK: Ja, det skal skape en slags følelse uansett. Et eksempel er forestillingen 0 + 0 = 4 av Thomas Bye, hvor han gjennom en forelesning tar opp tre ulike justismord og avdekker store svakheter ved rettssystemet i Norge. Etter å ha sett den tenkte jeg "Her må jeg bare skrive noen mail, jeg må ta en telefon, dette her må jeg jo gjøre noe med!".
Et annet eksempel er fra i fjor sommer under besøket av palestinske Freedom Theatre hvor vi blant annet så filmen Arnas Children, som handler om gruppens aktivitet og medlemmenes hverdag. Da er jo målet at folk skal gå derfra og tenke "Det her går faen meg ikke an", og engasjere seg.
AØ: Vil du da si at kjernen i artivismen ligger i å skape en slik motivasjon til handling?
MK: Ja. Man kan se mye teater som kan sies å være politisk, men det er jo ikke aktivisme bare fordi den tar opp en politisk sak. Det må være noe mer, og det mener jeg er blant annet dette med engasjement.
AØ: Da er det kanskje også viktig å gi et inntrykk av at det er noe å gjøre med saken, at det finnes håp?
MK: Ja. Der er vi jo veldig forskjellige. Noen er villige til å gå lenger enn andre. Aktivisme kan og støte bort noen selv om de er enige i kampsaken, og da er det kanskje heller formen som byr dem imot. Det er snakk om en slags balansegang der du som kunstner står mellom å engasjere på en måte som får folk til å gå ut og gjøre noe, eller som skremmer folk vekk.
AØ: Så selve aktivismen kan virke splittende?
MK: Ja, og dette skjæringspunktet er kjempeinteressant; for hvis man virkelig vil gjøre noe med en sak, hvordan bruker man da disse mekanismene på en smart måte?
AØ: Hva tenker du skiller ARTivisme fra "ordinær" aktivisme?
MK: Det handler delvis om formen. Hvis opprørspolitiet er utgangspunktet (som i Serve and Protect av Direct Action Theatre), kan man bruke deres estetikk og metoder for å vise hvordan det offentlige rom kontrolleres med makt – selv når det de slår ned på, bare er papp-plakater. Et morsomt eksempel er hvordan PanterTanters ufarlige stunt på Black Friday i høst raskt ble stoppet av uniformerte vektere. I stedet for å leie inn skuespillere, fikk de vekterne til å spille rollen selv – til forbipasserendes irritasjon. Da treffer det, vil jeg si. Det er vel artivisme.
Kanskje handler det om hvordan kunsten blir en handling som skaper forandring eller bevissthet om noe urettferdig. Alle “regler” kan like gjerne kastes. Det åpner også for å involvere amatører og mennesker som ellers ikke har noe forhold til kunst som aktører eller medkunstnere.
AØ: Tenker du at vi leter etter en sjanger, eller noe annet overordnet når vi skal undersøke artivismen?
MK: Propellen har tidligere utforsket dokumentarisme, stedsspesifikk scenekunst og kunst for barn og unge. Så hvorfor engasjerer medlemmene seg i dette nå? Jeg tror det handler om at vi befinner oss i en tid hvor vi endelig må bruke kunsten til noe. Noen vil kanskje si: "Hæ, instrumentell kunst?" – men jeg spør heller: "Hvorfor ikke?" Vi griper muligheten til å se om kunsten faktisk kan gjøre en forskjell.
I lang tid har artivismen vært begrenset til et smalt miljø, der for eksempel dokumentarisme har spilt en viktig rolle. Strengt tatt er ikke 0 + 0 = 4 artivisme, men når forestillingen vises for jusstudenter og advokatforeninger, begynner den å få reell påvirkningskraft. Det samme gjelder Coby Omvlees Langligger, som har jo blitt vist ved flere store internasjonale samlinger for legestanden. Da kan den nå fram til mennesker som faktisk kan gjøre noe med problemene den tar opp.
AØ: I redaksjonen har vi diskutert “Serve And Protect” som ble vist på Rosendal Teater nå i vinter, og sett at det kanskje blir problematisk når en aktivistisk gruppe flytter inn på et teater. Både fordi det kan gjøre handlingene ufarlige, men også fordi publikummet kan være ganske ensartet, og at teatersalen derfor fort blir et ekkokammer. Når Langligger derimot vises på seminarer for leger, påvirker både stedet og publikummet hvordan forestillingen oppleves og kanskje også hvilken effekt den får?
MK: Ja, akkurat som med 0 + 0 = 4, kan det få en reell effekt. Det blir en slags lobbyvirksomhet.
AØ: Vil du fortelle litt om besøket fra The Freedom Theatre sist sommer?
MK: I fjor ble vi invitert til å ta imot The Freedom Theatre i Trondheim som en del av Artists on the Frontline, et nettverk av kunstnere som jobber i krigssoner. Propellen deltok sammen med flere samarbeidspartnere, og Mesyam Hosseini (Bisarra Produksjoner) og jeg fungerte som produsenter.
Den sommeren tok vi imot Ahmed Tobasi, som da var kunstnerisk leder for Freedom Theatre, samt en dramaklasse på ti bachelorstudenter fra teatret i Jenin, Palestina. I løpet av uken vi tilbrakte sammen, snakket vi mye med ungdommene om hvordan det er å drive med teater i en krigssone. De fortalte om trusler de lever med, som drapet på den tidligere lederen Juliano Mer-Khamis, som ble skutt ved inngangen til skolen i 2011.
På den ene siden møter de motstand fra okkupasjonsmakten, fordi de menneskeliggjør situasjonen. På den andre siden stiller også militante motstandsgrupper seg kritiske til deres arbeid, fordi de ikke ser hvordan teater kan utgjøre en forskjell. Likevel fortsetter de, mot alle odds. Dette er en form for soft power – en stille, men kraftfull motstand gjennom kunst.
Gjennom workshops delte Freedom Theatre sin improvisasjonsmetodikk, og sammen med kunstner Loan Tp Hoang skapte studentene en visning i minneparken for over 100 tilskuere. Lørdagen ble avsluttet med en markering. Det som overrasket meg mest var hvor raskt politiet forsøkte å stoppe markeringen, til tross for at det var en fredelig demonstrasjon med unge studenter. Til tross for at vi hadde fulgt alle byråkratiske krav, måtte jeg likevel finne frem dokumentene på stedet for å forhindre å bli stanset av dem. Systemet som skal beskytte ytringsfriheten, fremstod i stedet som en trussel mot den.
Det er spesielt interessant når målet er å ta kunsten ut av teatersalen og skape oppmerksomhet. Men når demonstrasjoner må godkjennes og tilrettelegges for å unngå uenighet, hvor fritt kan vi egentlig ytre oss?
AØ: Tror du kanskje byråkratiet er et slags uttrykk for at vi er konfliktsky i Norge?
MK: Altså, vi trenger politiets beskyttelse, men det finnes noe i kulturen vår som frykter ubehaget ved uenighet. Men ubehag er ikke farlig – det er noe vi må vi tåle, ellers unngår vi dialogen, og uten dialogen svekkes selve grunnlaget for demokratiet. Hvordan skal vi da håndtere reelle meningsforskjeller? Den problemstillingen står ganske tydelig frem slik verden ser ut i dag. Er aktivisme og artivisme veien inn i den dialogen?
AØ: Ja, for hva er det som engasjerer dialogen i aktivismen? Et budskap som er for enkelt, kan støte bort heller enn å engasjere. Det er vel ingen god invitasjon til dialog?
MK: Nei, og det der er så problematisk. I november så jeg White Rabbit Red Rabbit på @Sohoplace i London, et nyåpnet, kommersielt teater med høye billettpriser. Hver kveld får hovedrollen en konvolutt med et stykke om det iranske regimet, skrevet av Nassim Soleimanpour, og en ny, kjent skuespiller fremfører det uten å ha sett det på forhånd. Forestillingen er en kraftig kritikk av Iran, og i blant inviteres publikum til å delta, noe som gir en intim opplevelse. Det er en utrolig sterk historie, men i en så kommersiell kontekst, med kjendiser på scenen, føltes det som reinspikka propaganda. Hadde det skjedd i en kjeller med billigere billetter, ville det sagt noe helt annet.
AØ: Så hvis du pakker et aktivistisk budskap inn i noe som er veletablert, så blir det propaganda nesten uansett?
MK: Ja, det er en skummel og ubehagelig side ved det aktivistiske, fordi det nettopp kan spille på følelser og engasjere til handling.
AØ: Dette er også et poeng for kunstnerne – vi må være bevisste på konteksten. Uten å forstå forholdene rundt handlingen, kan vi ende opp med å lage propaganda.
MK: Ja, altså om aktivisme som oppfordrer, eller maner til handling som det heter ikke sant. "Å mane til handling" er et veldig skummelt i feil kontekst.
AØ: For det blir å manipulere til handling.
MK: Ja, men så er det jo det vi vil på samme tid. Så det handler om hvordan og i hvilken kontekst man gjør det i.
AØ: Har du noen drømmer for de neste tre årene i Propellen?
MK: Jeg drømmer om at vi som scenekunstnere skal unngå overforbruk av de tradisjonelle, lukkede rommene, og heller undersøke hvilke arenaer som finnes der ute. At vi retter oppmerksomheten mot steder hvor det gir mer mening å undersøke, hvor vi kan ta et større fokus. Ute i samfunnet.
AØ: Så kanskje heller starte med det usannsynlige?
MK: Ja, og at vi tørr være tydelige, synlige og instrumentelle.
AØ: Har du noen kampsaker?
MK: At alle skal ha rett til å leve et godt liv.
*Dokumentaren Arnas Childer om The Freedom Theatre er å finne på Youtube via denne linken: Arnas Children.